Machine beauty: Organizing 88gb of photos

It’s silly. But in my mind I think this is pretty cool.

my desktop in the morning

Photo organizing in the morning.

I’ve been postponing my photo organizing for quite a while now, because I just couldn’t settle for uploading everything to Facebook or Flikr. I needed some system for organizing my photos locally into events, rating and tagging them, before uploading the organized photos automatically to services like Flikr or Facebook. This way I would just need to organize my photos once and select which services to upload to. Properly tagging my photos would also make it easier for me when I need stockphotos because I could just search for them.

I searched online for open source photo organizing alternatives and landed on Shotwell which is bundled along with the Ubuntu linux operating system. Shotwell impressed me a lot but I was still a sceptic whether or not I had reached the ultimate “final-say-on-photo-organization” type of workflow. So, I searched online and discovered that there’s a lot of other people wondering about the same thing saying things like “am I using Shotwell correctly?”

After some more searching I found this post where a photo professional described his workflow: Link to article. What I got from the article was a description for a setup for downloading and renaming photos using Rapid Photo Downloader. It’s a super specialized tool focusing solely on effeciently downloading photos and organizing them in folders. I experienced some difficulties installing it though and the developers say that one shouldn’t use it with the most recent linux distributions.

Back to my photo above! :) In the end I installed Ubuntu 12.04 inside virtualbox in my Windows 7 (virtualbox allows for running operating systems inside operating systems). In the photo above there’s Windows 7 on the left and Ubuntu running in full screen mode on the right. After some test downloads I decided to just go for it and automatically organize a 88gb folder worth of photos / videos. 4994 items. Estimated 50min of processing. Finally, everything will be put into dated folders with thoughtful filenames.

“When something works well, you can feel it; there is a sense of rightness to it. We call that rightness beauty, and it ought to be the single most important component of design (David Gelernter).”

I dunno. It just feels cool.

 

 

 

 

Current status: A postponed master thesis

Summer is at an end and students are streaming back into Bergen. There have also been some questions streaming in about my plans going forward, what’s up with my thesis and such? So, I thought I’d write a quick post about the status of my thesis and my plans for this semester.

My cluttered desk at school

Short story: I extended my thesis delivery and it feels great. New delivery date: As soon as possible.

Today I started my day by walking up Fløyen just to straighten up my back. I’m not 25 anymore, haha. And version 26 apparently needs to walk a lot or else my back will just feel all lousy. Bought breakfast on the way back and ate it at home before heading to the University. Heading to school, to work where I hammer away at my master thesis trello board.

Actually, I still like working on my thesis. Maybe it’s because I’m not slaving away at it enough. Or maybe it is because this life of diving into the wealth of existing knowledge relevant to my research critiquing, paraphrasing, wrestling, thinking, writing, rewriting feels meaningful somehow.

At least I feel privilieged for being allowed to keep on with this for another semester. I’ve mentioned to friends some times that I feel like a writer doing this. I have over 140 A4 sized pages so it is a small book in the making. And you may relax, the thesis is still in its growing phase. After I’m done with the theory chapter I’ll start chopping away at my findings.  And tightning everything up. The method chapter needs a proper reworking my supervisor told me, I agree.

Many ask me when I’ll be done. I’ll get done. As soon as possible but not before. I’ll savor this writerly academic phase.

Plans for the semester

  • Just finish my thesis.
  • Walk and possibly train every day. Walk at least.
  • Start a consulting firm with my sister and  a cousin of mine. :)

Seems simple enough … The challenge here is that I also have Kompiler.no which I would like to work on and a lot of dancing classes which I’d love to take. I love dancing. But perhaps I shouldn’t sign up for three dancing classes as I may be doing. Ah, decisions. Life’s great, it seems. :)

Kvite busser til Guantanamo?

White buses lined up

Copyright Valerie Everett CC-BY-SA

På veg heim med mine venner ein sein kveld.

Eg fortalde dei om ein reise eg hadde til Polen i åttende klasse i regi av Hvite Busser. Eg fortalde om ei saltgruve i Krakow der me var nøydde til å gå lange trapper ned, til me var på bunnen og kunne skue ei praktfull kirke skåret ut av saltet. Guiden vår som sa at ein tente to år på kvart besøk her ned kunne med glede meddele at han var 483 år gammal, eller noko slikt.

Vennene mine viste kor denne samtalen bar. Poenget med dei kvite bussene er at 8. klasser skal få reise ned til Polen og få sjå konsentrasjonsleirene. Eg hugsar leiren, og eg hugsar orda til tidsvitnet. Det var bla. eit stort uteområde for testing av sko der folk gjekk i ring over ulikt underlag heile dagen for å sjå korleis ulike skotyper blei slitt ut. Ein var særs uheldig dersom ein fekk utdelt eit skopar i feil størrelse. Eg rundet historien av med å fortelje om det å stå i ein stor utedo med lange rader med hull til å gjere sitt fornødne, skulder til skulder.

Eg trengte ikkje å nevne forbrenningsovnane, dusjane, lageret av hår, lampeskjermen av menneskehud. Me var berre på veg heim frå ein fest så eg ville ikkje dra det ut.  Kvelden var tross alt så fin. Bergensnatten var varm mot huden og vinden lekte i håret.

Dagen derpå slo ein tanke meg.

Vil det kjøre kvite busser med skoleklasser og tidsvitner til Guantanamo i framtiden?

Å halde på fangar utan dom. Gjerne med tortur. Dei manglar berre ovnane.

Eller var eg urimeleg no?

Draum: Havanna Bergen

festplassen-azur

Copyright: James Collins CC-BY-NC

Eg drøymde eg var i ein spansk versjon av Bergen, eller noko slikt. Eg hadde ikkje klart  sove. Klokka var seks og eg gjekk ut i byen. Det var som om heile byen var badet i eit skjær av azurblå, og eg heile vegen kunne lukte knusktørr sand.

På festplassen satte eg med ned ved vatnet, på ein klassisk kontorpult med ein pc på. Eg skulle berre sjekke noko kjapt. Ei venninne står litt bortenfor og ropar lattermildt etter meg, “eg lurar på. Sover du aldri?” Eg svarar ikkje på det, men eg smilar, går frå kontorbordet og kjem bort til ho. Ho står med to ungar, som ho er ute på tur med. Me tek eit bilete saman med speilrefleksen hennar. Så, går eg vidare.

Eg ruslar bak musea ved festplassen. Stemninga er framleis azurblått, knusktørr og latinamerikansk på eit vis. Det er vegarbeid bak musea. Og i tillegg er det to flaskepanterar. Begge fisker fram den eine alkoholflasken etter den andre, bacardi, vodka osv. Nokon drikk dei restene av. Eg ruslar forbi utan å gjere særleg uttav meg. Vil helst ikkje ha bråk. Eg går mellom musea og har tenkt meg på forsida, men så får eg det for meg at no har eg gått for langt og hamna i eit kriminelt nabolag. Eg høyrer stemmen rundt svingen, og for å unngå å vere i eit område eg ikkje burde vere så snur eg. Bak meg fisker den eine flaskesamlaren flasker medan den andre har stilt seg opp for å pisse. Eg vil berre forbi, medan eg held litt avstand. Han som pisser snur seg og forsøkjer å pisse etter meg medan han gjer eit grimase. Stråla klarar eg å unngå sånn akkurat, men det bekymrer meg litt om det likevel klarte å skvette på meg. Eg berre går, og tenkjer at det var lite eg kunne gjere der. Han var virka både høg og sterk. Dessutan kven vil gå til angrep på ein som pissar, det må vere å be om bråk.

Etter å ha gått eit stykke og følt meg litt ekkel så ser eg ei anna venninne litt lengre ned i veien. Me ser framleis ut til å vere bak musea ved Festplassen. Rundt oss er vegarbeid utan arbeidarar ein tidleg morgon. Eg har ikkje sett ho på lengje. Og der står ho i ein sekretæruniform av grått, kvitt og svart. Me deler vennskapelige ord.

Eg setter meg ned i eit rustent nabolag og ser på tre eldre herrer som speler basket. Alle er kvite i håret men visstnok ikkje så spinkle, medan han eine ikkje har ballen så gjer han ein handstand med overgang til liggende før han til slutt sparker seg elegant opp i ståande. Eg er imponert og smiler der eg sit. Ein annan eldre person ved siden av meg smiler på mine vegne. Det slår meg at han vil vel forsøkje å snakke spansk til meg, eg som knapt skjønar spansk. Eg får rett i min intuisjon og han set i gong med fleire setningar, og eg lyttar attentivt. “Lo siento. Soy habla nur un poco espaniol.” Nur, eg hadde brukt nur i setningen og dermed blandet inn det tyske ordet for “bare” husker eg. Den gamle mannen virket glad for at eg i det heile tatt forsøkte og ville lære meg litt spansk. Han byrjer å telje “one, dos, tres. One, two, three.” Det siste på litt gebrokkent. Eg fortsett, “one, dos, tres, quatro, cinco, seis, siete, ocho, nueve.” På ti må eg stoppe, eg er for usikker på om det er ‘doce eller dice.’ Det virker ikkje som om å ha vore så viktig den gamle mannen er meir enn oppglødd. Me smiler.

Rundt oss har omgjevnadane forandret seg, me er inne i ein sliten bar. Lyst opp i varme gule solskinnsfargar frå utsiden. Det er noke få sjelar i baren som driv med sitt. Eg sit med den gamle mannen eg har snakka forsøksvis spansk med. Det er ein barddisk, 3-4 runde trebord og eit knippe dårlege stolar. Møblemanget er mørkebrunt. Inn døren kjem venninna mi i den forretningsmessige sekretær outfiten. Me kjenner kvarandre igjen med ein gong, men eg tenkjer det hadde blitt litt for mykje å storme over rommet slik ein sliten morgon så eg ventar heller med bordet der eg sit. Venninna mi går bort til ein dresskledd ung voksen mann sittjande ganske nært meg, og snakkar engelsk til han medan ho gløttar litt på meg som for å fortelje meg at ho har sett meg. I mellomtida ser eg meg litt rundt i baren, ser på bartenderen med det grå håret som pussar glass, er i lokalet. Så, snur eg meg til den dresskledde og vil introdusere meg. Alt, eg får er eit uttryksløst blikk frå eit glattbarbert hode. Eg har hånden utstrakt og eg veit at han har forstått engelsken min .

Faktisk så tenkte eg i draumen at eg ikkje vanlegvis hadde vore så konfronterande, men sidan dette er ein draum så får eg la det stå til. Ny erfaring.

Eg stirrar tilbake. Lar augo kvile. Tenkjer at no kjem kanskje dette til å eskalere. Venninna mi ser ut til å ville desarmere, men det er for seint. Dressfyren roper noko eg ikkje får med meg, reiser seg og går i meg samtidig som han trekker ein gullforgylt pistol med sin høgre. Eg rekk å få ein viss kontroll over pistolarmen hans, han får i alle fall ikkje skutt. Ståande, så er han høgare enn meg. Eg får vridd pistolen uttav handa hans og sparket den vekk. Han er i ubalanse og med mitt lave tyngdepunkt får eg kastet han i hjørnet av baren. Eg tenkjer at no vil eg roe det ned. Han trekker ein gullforgylt kraftig kniv holder godt rundt skaftet, og eg tenkjer at med den kan han stikke djupt og gjere ein del skade. Men her må det gjerast noko. Eg fintar meg såvidt innpå han og må hoppe tilbake for å ikkje bli truffet av nokre febrilske sveip. Til slutt blir han nok desperat og går inn for eit djupt hogg. Der. Han kastet seg forover, eg flytter meg forbi hans høgre der han kjem med kniven samtidig som eg slår så hardt eg kan med underarmen i ein bue som treff nakken hans med mål om å gjere han litt meir medgjørleg. Rett etter byrjer eg å vri knivarmen hans rundt og bak, han vrir seg, det virker uvant på han, eg guider han mot gulvelt og låser hendene hans bak ryggen hans med knærne mine. Kniven tek eg og dundrer inn i veggen til det står med heile knivbladet i veggen. Eg reiser meg og gjer teikn til at han bør reise seg så me kan sloss. Han reiser seg forsiktig, og forsøkjer å gå sidelengs mot baren. Bareigaren ser morskt på han som for å fortelje at han får ikkje lov til å hente våpenet i baren. Då veljer han veljer i staden å karre seg ut. Så, hugsar eg ikkje om eg snakka med dei andre i baren eller med mi venninne. Etter litt tid kjem den dresskledde stormande inn i baren med eit automatvåpen, Han står i enden av baren, og eg i den andre, eg hoppar ned bak barenden før han byrjer å fyre slik at treet splintrer. Eg hugsar ikkje nøyaktig kva som skjer no, men eg meiner eg måtte drepe både han og kompanjongen hans.

End of dream.

 

 

 

 

 

Entreprenørskap og LOTR, ein draum

Desert. A bird standing atop a stone.

Desert. Copyright by Moyan Brenn

Drømte at eg var med ein gjeng av forretningsfolk. Alle lo og skrålte medan dei delte triks for å kunne sno seg unna skatten.  Det var snakk om å kunne bruke inntektstapet i eit underfirma for å slippe unna skatt eller noko liknande. Ikkje heilt logisk noko av det.

Ein fyr i gjengen var ein mentor, ein meir sympatisk type. Me blei ståande å snakka etter at gjengen med forretningsfolk hadde tatt vegen heim. Forretningsfolkene hadde ropt at dersom firmaet mitt hadde noko som kunne hjelpe dei økonomisk så måtte eg ta kontakt med dei.

Så, då blei me ståande eg og denne mentoren. Eg fortalde han ganske enkelt at eg ville starte eit IT konsulent firma, og det var han positiv til. Gestikulerte positivt og smilte sympatisk. Så, fortsatte eg med å fortelje korleis eg ville skilje meg frå mengden av andre konsulentselskaper. Då fekk han ein meir alvorleg mine og høyrde godt etter. Ideen var god.

Deretter drøymde eg om eit Lord of the Rings inspirert bryllup. Etter innspillingen av siste filmen så hadde ein fått lånt ringar og fått hjelp frå alle statistane til å få lagd eit bryllup ved eit vertshus. Det var latter og sang, medan eg fulgte statistane gjennom brosteinsbyen med snirkelgater. Folk var kledd i skikkelege middelalderklær. Eit par gutar kom forbi meg med armbrøster og eg var lettet over å sjå at dei ikkje var ladd.

Vel framme ved vertshuset så var dei store tredørene til huset stengt. På plassen utanfor var det eit stort tre som gav skygge, benker var satt opp og dekket på. Men me visste at bruden ikkje hadde fått vite at det skulle komme så mange fleire til brylluppet. Vår store forsamling trengte ikkje stå lengje før tredørene gled opp. Der stod ein sjokkert brud, overrasket med hånden halvt over munnen. Bruden rakk såvidt å vere storøygd før ho falt framover. Det gjekk bra heldigvis. Ho var rørt. Etter at ho hadde fått komt seg opp så var det på tide med eit lite show. Brurefølget hadde forberedt ein filmatisk oppvisning der dei leste linjer frå eit manus foran mikrofon. Så, våknet eg.