Løsningsforslag: Veit du kor mange informasjonskonsulentar som jobbar på UiB?

Medan eg sit å lyttar til mjuke tonar i frå NRK klassisk, så slår ein tanke meg: Kor mange informasjonskonsulentar jobbar på UiB? Kor mange utvalg, utredningar, kommisjonar, styrer, møtearenaer og fora finnes det på Universitetet i Bergen? Som infovitar så må eg spørje meg sjølv, og deg kjære lesar, om tingenes tilstand er gode nok. Eg kjem i alle fall med eit infovitar-basert løysingsforslag i denne artikkelen.

Universitetshagen utenfor Universitetsmuseumet i Bergen

CC-BY: *JRFoto* (flikr user)

Universitetshagen er eit passande bilde å ta utgangspunktet i, nettopp fordi eg trur det er ein salig flora av utvalg, kommisjonar og styre som bomstrar rundt om kvarandre på UiB. Men skjer det nok informasjonsutveksling, krysspollinering på kryss og tvers av linjene? Vidare kan me undre oss om me har oversikt over denne floraen, veit om alle blomane og korleis økosystemet er skrudd saman, eller ser me berre skogen for trær.

Eit problem ein kan løyse med semantic web data

“Very often, organizations will put in place mechanisms that stand outside of work– such as creating the position of “information officer”— in order to ensure that information does flow. However, operating that mechanism is a job of work itself, and how somebody does that job is crucial for the nature and quality of the information” (Button and Sharrock, 2009, s. 52).

No, kan eg (sjølvsagt) ikkje finne fram til sitatet. Men i faget info361 “Ikt-støtta samarbeid,” så står det i ein av tekstane at det er påfallande at firma som skal auke samarbeidet internt ansetter informasjonskonsulentar som skal ta seg av “samarbeidsarbeidet,” i staden for å anten få dei som gjer det eksisterande arbeidet til bli betre på å kommunisere det dei faktisk driv med eller sjå på andre løysingar.

Det er ei særs nerdete løysing eg foreslå. Og det er nok berre infoviterar som kan hjelpe meg med denne, men eg såg for meg moglegheiten for å modellere Universitetet i Bergen som ein semantisk web ontologi. Beste eksempelet på Semantisk Web teknologi nett no er Siri til Iphone 4 SE. Eit stemmegjenkjennings-program som forstår naturleg språk, den iboande meininga, semantikken i sentninga med andre ord.

A picture of interconnected nodes

CC-BY-SA: jÖrg (flikr user)

Hadde ein klart å konstruert ein semantisk web ontologi, ferdig plotta inn med alle ansatte, styre, saksgang og utvalg så kunne ein ha fått opp heile besluttningsmaskineriet UiB som ein ryddig graf ein kan reise rundt i. Og ikkje minst, køyre komplekse spørringar mot. F.eks. ein kunne ha søkt seg fram til alle som tek avgjerder i forhold til arbeidsmiljø på lesesalane, og samstundes sett på kven som er sjefane deira, pluss ev. opplysningar om når dei har møte.

Ei slik løysing ville ha krevd ein god del arbeid, men hadde det ikkje vore greit å kunne søkje seg fram til kven som har ansvar for noko? Og i dei tilfella der ansvaret er delt, eller i ei gråsone, kunne sjå det? :)

Bonus-data: For deg som no spinner litt rundt om kva eg meiner med å rekne ut slikt, så kan eg anbefala ein ted.com forelesning av Tim Berners Lee, mannen bak internett, der han forklarar potensialet i Semantisk Web.

Forslag til løsning – Rusavhengige og social gaming i Bergen

Person holding a smartphone with the app Foursquare

CC-BY: Tom Sundström (flikr.com)

Heisann! Dette blir berre ein kort skisse over ei radikal løysing (trur eg), for Bergen sitt rusproblem. Mykje inspirert av denne boka: Reality is Broken.

  1. Små oppgåver omsatt i poeng. Rusavhengige bør bli tilbudt eit sett med oppgåver alá det å kunne stå å selje Megafon. Dette kan ekspanderast til å omfatte andre små oppgåver, som f.eks. generelt reinhold av byen, styre og stell av blomster, av gravsteinar. Her må ein berre vere kreativ i opprettelsen av oppgåver. Og før du blir altfor forferda av dette, så kan eg sei at det allereie finst eit liknande konsept for mikrofrivillighet i USA: www.sparked.com !
  2. Poeng omsatt i metadon: Om punkt 1 vil få folk til å protestera så vil kanskje dette enda meir? Ingen blir rike av å tigge etter pengar. Om ein ser på bistand til land i Afrika over tid, så er det landa som ikkje har mottatt bistand som står sterkast no (meir info om dette). Poenget mitt er at rusavhengige bør få tilgang til metadon, men samstundes måtte jobbe for det. Alt anna er passifiserande, og øydeleggjande.

Me må omrigge systemet slik at rusavhengige kan jobbe meir for seg sjølv, men fremfor alt må me omrigge systemet slik at det ikkje går an å tene penger på rusavhengige. Faktumet er at det ligg ein stor kriminell gevinst i å aktivt holde nede desse menneska. Gjer me det slik at rusavhengige kan jobbe for seg sjølv, ved å utføre småoppgåver for kommunen og omsette det i lovleg metadon så håper eg at det kan vere ein krok på døra for langerane og samstundes ein styrking av kjensla av nytteverdi hos desse menneska. Desse menneska som er avhengige av å henge rundt kriminelle for å få dopet sitt.

Det er nok mange problem knytta til dette, og det er lytt å skyta ned unge idear som denne, men den nåverande situasjonen er uholdbar. Skal ein berre akseptere status quo, og lukke augo i håp om at “problemet” døyr ut? Eller skal ein tørre å ta grep, ta prøvande steg i ein retning mot ei anna tilværelse? Nokre feilsteg blir det nok på vegen, men berre det å vite at ting er på vei mot noko. At ting er i endring, slikt gjer håp.

Håper dette var ei tanke verdt å dele, for å nytta ted.com språket. ;) Ha ein fin dag.

Cheers,
Nils N. Haukås

Masterliv: Ranting about where to upload my memories

It’s a late Wednesday night, 03:22 to be exact. And I lost track of time because I found some four year old photos and started reminisce. This in turn made me really want to share these funny photos, and that plunged me straight into the dilemma of where to upload my photos or if I should upload them anywhere.

There seems to be a gut feeling in me, telling me that I should hold back from just uploading everything I have up on Facebook. People might get offended by my blatant self-glorification, others might be delighted to be able to reminisce with me having unearthed these photos and shared them.

It struck me that perhaps I should upload my photos to Flikr instead, it does have features to control privacy. But why? Why am I more inclined to put my photos up on Flikr instead of Facebook, maybe it’s because I can see right in front of me what Flikr makes money on (which is their pro accounts). And Flikr’s goal is to become the best web service for photos that is. Flikr has arguably started dabbling with video, but within some healthy artistic constraints by restricting the video length to 90 seconds (which makes it more of a richer photo instead). It’s a good call because it helps separate Flikr from every other picture and video service else out there.

Facebook on the other hand does not seem to have a clear direction on things, just to be everything to everyone, everything that a person would need. Well, it does make money on adverts. It makes money on it’s community, by having a lot of users. As does Google, it makes money because it has a lot of users that sees their ads. And as I’m writing this I’m starting to suspect that my problem with Google and Facebook is mostly the way they choose to make their money. Hell, if I were to only use products that were not built to make money then I would be living a quit spartan life. No, it’s almost as if I’d pay a yearly subscription … But no, I won’t. Or maybe. Regardless, I went out there and found some alternative social media concepts.

  1. Identi.ca, a non-profit twitter. I’ve known about it for quite some time. Their not trying to make money on it, I think. But instead they provide the source code for the whole solution so you could host your own Twitter with them being readily available as hired support.
  2. Path, a social network site that limits the amount of friends to 150. I guess having fewer people that you share with, makes you more comfortable to open up.
  3. Anybeat (formerly Altly). This service is not trying to replace Facebook or Twitter, but instead be a place to converse with other people on various topics (apparantly).
  4. Thimbl. Like identi.ca also presents itself as an alternative to money grubbing corporations.
  5. And the list could go on and on, and I’m frankly too tired to dig up anything else. I came across a nice discussion below this Techcrunch article that introduced Altly aka. Anybeat.

“Thing is I never wanted a Facebook replacement. I wanted lots of little Facebooks, each with a lot less power than the original, which was never really acceptable to me.” – Silner Microblogger.

I like that thought a lot, a lot of smaller social networks instead. Maybe in time, we will all be sitting in different social networks and talking with each other. A blog can be a social network. There is plenty of frameworks out there for making it happen. We do so already do this at some level, but our user data is still largely “siloed” (yet public). An example of what I mean, is that I could off course just up and move my pictures to Flikr and remove the one’s at Facebook. However, that would break the photo tagging. A lot of my friends’ profiles would lose out on photos they’ve tagged themselves in, and a chance to reminisce. Now that I’ve written that thought out, and I sit and stare at it it looks a bit silly.

*Yawn*

As a last note I can say that I subscribed to Crashplan in order to get unlimited online backup, however after I set it up to upload 400gb worth of data it told me that I only had 6months left for that to be completed. And that equals a cancellation of that subscription, leaving me with simply buying some harddrives and copying data between them. Chrashplan can even do that automatically, letting you share space to other computers. You could give  storage space on your harddrive to friends, automatically, like a Dropbox.

*Yawn*

I think too much. :)