Draum: Havanna Bergen

Copyright: James Collins CC-BY-NC

Eg drøymde eg var i ein spansk versjon av Bergen, eller noko slikt. Eg hadde ikkje klart  sove. Klokka var seks og eg gjekk ut i byen. Det var som om heile byen var badet i eit skjær av azurblå, og eg heile vegen kunne lukte knusktørr sand.

På festplassen satte eg med ned ved vatnet, på ein klassisk kontorpult med ein pc på. Eg skulle berre sjekke noko kjapt. Ei venninne står litt bortenfor og ropar lattermildt etter meg, “eg lurar på. Sover du aldri?” Eg svarar ikkje på det, men eg smilar, går frå kontorbordet og kjem bort til ho. Ho står med to ungar, som ho er ute på tur med. Me tek eit bilete saman med speilrefleksen hennar. Så, går eg vidare.

Eg ruslar bak musea ved festplassen. Stemninga er framleis azurblått, knusktørr og latinamerikansk på eit vis. Det er vegarbeid bak musea. Og i tillegg er det to flaskepanterar. Begge fisker fram den eine alkoholflasken etter den andre, bacardi, vodka osv. Nokon drikk dei restene av. Eg ruslar forbi utan å gjere særleg uttav meg. Vil helst ikkje ha bråk. Eg går mellom musea og har tenkt meg på forsida, men så får eg det for meg at no har eg gått for langt og hamna i eit kriminelt nabolag. Eg høyrer stemmen rundt svingen, og for å unngå å vere i eit område eg ikkje burde vere så snur eg. Bak meg fisker den eine flaskesamlaren flasker medan den andre har stilt seg opp for å pisse. Eg vil berre forbi, medan eg held litt avstand. Han som pisser snur seg og forsøkjer å pisse etter meg medan han gjer eit grimase. Stråla klarar eg å unngå sånn akkurat, men det bekymrer meg litt om det likevel klarte å skvette på meg. Eg berre går, og tenkjer at det var lite eg kunne gjere der. Han var virka både høg og sterk. Dessutan kven vil gå til angrep på ein som pissar, det må vere å be om bråk.

Etter å ha gått eit stykke og følt meg litt ekkel så ser eg ei anna venninne litt lengre ned i veien. Me ser framleis ut til å vere bak musea ved Festplassen. Rundt oss er vegarbeid utan arbeidarar ein tidleg morgon. Eg har ikkje sett ho på lengje. Og der står ho i ein sekretæruniform av grått, kvitt og svart. Me deler vennskapelige ord.

Eg setter meg ned i eit rustent nabolag og ser på tre eldre herrer som speler basket. Alle er kvite i håret men visstnok ikkje så spinkle, medan han eine ikkje har ballen så gjer han ein handstand med overgang til liggende før han til slutt sparker seg elegant opp i ståande. Eg er imponert og smiler der eg sit. Ein annan eldre person ved siden av meg smiler på mine vegne. Det slår meg at han vil vel forsøkje å snakke spansk til meg, eg som knapt skjønar spansk. Eg får rett i min intuisjon og han set i gong med fleire setningar, og eg lyttar attentivt. “Lo siento. Soy habla nur un poco espaniol.” Nur, eg hadde brukt nur i setningen og dermed blandet inn det tyske ordet for “bare” husker eg. Den gamle mannen virket glad for at eg i det heile tatt forsøkte og ville lære meg litt spansk. Han byrjer å telje “one, dos, tres. One, two, three.” Det siste på litt gebrokkent. Eg fortsett, “one, dos, tres, quatro, cinco, seis, siete, ocho, nueve.” På ti må eg stoppe, eg er for usikker på om det er ‘doce eller dice.’ Det virker ikkje som om å ha vore så viktig den gamle mannen er meir enn oppglødd. Me smiler.

Rundt oss har omgjevnadane forandret seg, me er inne i ein sliten bar. Lyst opp i varme gule solskinnsfargar frå utsiden. Det er noke få sjelar i baren som driv med sitt. Eg sit med den gamle mannen eg har snakka forsøksvis spansk med. Det er ein barddisk, 3-4 runde trebord og eit knippe dårlege stolar. Møblemanget er mørkebrunt. Inn døren kjem venninna mi i den forretningsmessige sekretær outfiten. Me kjenner kvarandre igjen med ein gong, men eg tenkjer det hadde blitt litt for mykje å storme over rommet slik ein sliten morgon så eg ventar heller med bordet der eg sit. Venninna mi går bort til ein dresskledd ung voksen mann sittjande ganske nært meg, og snakkar engelsk til han medan ho gløttar litt på meg som for å fortelje meg at ho har sett meg. I mellomtida ser eg meg litt rundt i baren, ser på bartenderen med det grå håret som pussar glass, er i lokalet. Så, snur eg meg til den dresskledde og vil introdusere meg. Alt, eg får er eit uttryksløst blikk frå eit glattbarbert hode. Eg har hånden utstrakt og eg veit at han har forstått engelsken min .

Faktisk så tenkte eg i draumen at eg ikkje vanlegvis hadde vore så konfronterande, men sidan dette er ein draum så får eg la det stå til. Ny erfaring.

Eg stirrar tilbake. Lar augo kvile. Tenkjer at no kjem kanskje dette til å eskalere. Venninna mi ser ut til å ville desarmere, men det er for seint. Dressfyren roper noko eg ikkje får med meg, reiser seg og går i meg samtidig som han trekker ein gullforgylt pistol med sin høgre. Eg rekk å få ein viss kontroll over pistolarmen hans, han får i alle fall ikkje skutt. Ståande, så er han høgare enn meg. Eg får vridd pistolen uttav handa hans og sparket den vekk. Han er i ubalanse og med mitt lave tyngdepunkt får eg kastet han i hjørnet av baren. Eg tenkjer at no vil eg roe det ned. Han trekker ein gullforgylt kraftig kniv holder godt rundt skaftet, og eg tenkjer at med den kan han stikke djupt og gjere ein del skade. Men her må det gjerast noko. Eg fintar meg såvidt innpå han og må hoppe tilbake for å ikkje bli truffet av nokre febrilske sveip. Til slutt blir han nok desperat og går inn for eit djupt hogg. Der. Han kastet seg forover, eg flytter meg forbi hans høgre der han kjem med kniven samtidig som eg slår så hardt eg kan med underarmen i ein bue som treff nakken hans med mål om å gjere han litt meir medgjørleg. Rett etter byrjer eg å vri knivarmen hans rundt og bak, han vrir seg, det virker uvant på han, eg guider han mot gulvelt og låser hendene hans bak ryggen hans med knærne mine. Kniven tek eg og dundrer inn i veggen til det står med heile knivbladet i veggen. Eg reiser meg og gjer teikn til at han bør reise seg så me kan sloss. Han reiser seg forsiktig, og forsøkjer å gå sidelengs mot baren. Bareigaren ser morskt på han som for å fortelje at han får ikkje lov til å hente våpenet i baren. Då veljer han veljer i staden å karre seg ut. Så, hugsar eg ikkje om eg snakka med dei andre i baren eller med mi venninne. Etter litt tid kjem den dresskledde stormande inn i baren med eit automatvåpen, Han står i enden av baren, og eg i den andre, eg hoppar ned bak barenden før han byrjer å fyre slik at treet splintrer. Eg hugsar ikkje nøyaktig kva som skjer no, men eg meiner eg måtte drepe både han og kompanjongen hans.

End of dream.

 

 

 

 

 

The business party, a live action roleplaying event by Immaturus [Pictures]

(So, I helped make this. Just wanted to blog it for posterity.)

What happens when “the firm” throws a party? Some days ago I participated in a LARP event (Live Action Roleplaying) called Firmafesten (eng: The business party). Here’s the Facebook event: Firmafesten. And here’s all the pictures from the event. As I sit here ready to write about the events that unfolded I’m happy that I decided to do so: To help create the event and write this blog post as a retrospect because all too often events such as these fade into the background as our stressful daily lives come in full.

A live action role-playing game (LARP) is a form of role-playing game where the participants physically act out their characters’ actions. The players pursue goals within a fictional setting represented by the real world, while interacting with each other in character. The outcome of player actions may be mediated by game rules, or determined by consensus among players. Source: Wikipedia

Studentteateret Immaturus was the organization behind the event. Specifically, these groups contributed: Impro-gruppene, Det Politiske Teater, Det Intime Prosjekt and Skrivegruppen. That last group listed was the writers group I’m in. My part in organizing the event was being a sort of creative advisor and motivator but the one’s who should be thanked for helping create the roles (writing & brainstorming) are Tove Tordson, Valeria Shuvatova, Henning Eide, Håvard Nyhagen Henriksen, Jonatan Lohne Abalon,  Jarle Øyasæter and Simon. S. Olsen. The group leaders who took their time throughout the semester to meet and plan the event must also be thanked, especially the leader for the group leader Yri Amanda who fought hard to get people meeting which worked out in the end. :) And last but not least all the awesome people took time off that evening to just have a game of play pretend. :)

The story that appeared

For a full list of the roles please see this document. Here I’ll just try to give a short rundown of the main story that unfolded in between there were a lot of minor stories happening as well.

The date was May 11th 2013, the occasion a business party by and for the firm Johnsen & Johnson. For a while now the firm had been struggling financially, everybody knew but none had talked openly of it. Gerd Johnson (The old) was still in denial but had eventually been forced to realize that the firm was in trouble and she had asked her son Johnson (the younger) to try and formulate some plan to fix make things right.

Arriving at the evening the employees knew nothing more than that there would be an important presentation towards the end of the evening where Johnson & Johnson would present a new direction for the firm.

People engaged in merriment. Saying hello to each other and talking about work & leisure. Some schemed and plotted to advance themselves within the firm other people tried their very best at not appearing incompetent before the management.

Eventually the presentation came about. Johson & Johson revealed the sorry state of the firm to their fateful employees explaining that it had been bought by a huge corporation known as Epic Corporation and that their firm would called department J from thereon. While the employees were still in shock three people set up a powerpoint to show all the employees the new direction of the firm (or sub-department). This did naturally not go down well with the employees who reacted with some anger. Even more the chief of the human resource department revealed himself to be the new department chief.

Eventually I as MiddleBoss went up and thanked for some very explanatory speeches and I tried to tide things over by saying that “we’ll discuss this on Monday, for now let’s party.”

And we partied.

(That’s kinda how it went. Off course, there were several sub-plots that unfolded as well.)

If you participated and would like to share your story please post it as comment below if you will in Norwegian or English no matter. :)

Gerd Johnsen played by Henriette giving a speech to the firm’s employees revealing the troubles the firm’s in.

The best saleswoman of the firm proposes to the firm’s heir, thus possibly saving the firm because she was rich.

The statistician, and the creative consultants together present the future vision of the firm.

Hi my name was Ragnvald Vribotn, MiddleBoss, with a big fascination for stick insects.

The roles that were handed out on beforehand

Lessons learned, stuff created

So, how would you create a LARP?

1. Create some roles & a general backstory to the event. Here’s what we created.
2. Hand the roles out on beforehand. This is to ensure that people show up. Be sure to keep people posted in the event to create buzz. I posted videos like this.
3. Create a basic overview over the central parts and post it in the event. Since naturally people in the firm would know of each other it seemed fitting to post such an overview. Furthermore by tagging people in the overview that also helped create buzz.
4. On the evening be sure to have the overview (like the picture above) printed and posted on a wall so that participants can remind themselves of peoples’ parts.
5. Print and post a general info page for new people to quickly figure out what a laiv is. Please note that participants were also informed of a couple of safety rules.
6. Have a clear indication of when the game starts. At the event people ended up being somewhat unsure of whether or not they should arrive in character. I made sure to inform everybody that the game would start when the first speech was made inside the main hall. Before having the speech I informed everyone about the game in general and answered everybodys questions.
7. Then the game was on! :)
8. Finishing the game. At some point some people and I just felt that the game had arrived at a good point to end it. We then walked around and just thanked people for playing the game. Afterwards people stuck around just to have a chat about how their experience playing had been.

Gode steampunk vibber på Virtual Reality verksted

Tidleg (relativt tidleg) ein søndag har ein gjeng i frå Spillmakerlauget samla seg ved  Østre – Hus for Lydkunst og Elektronisk Musikk. Andledningen er ein Virtual Reality workshop og eg var så heldig å få ein invitasjon til å kome litt tidleg for å få prøve utstyret, seinere på kvelden skulle det vere gratis for andre å komme å teste.

Folk sto høfleg å venta på tur. Eg blei ståande å snakke med spelutviklerar og folk som var meir entusiastar og venner av spelutviklerane (slik som eg). Eg poengterte at når me sto slik i kø for å teste denne teknologien, “dette nye,” så kunne eg ikkje unngå å tenkje tilbake, langt tilbake, til korleis det må ha vore når folk skulle teste telefonen som teknologi eller lys som kom av straum. “Får litt sånn Steampunk vibber. Tenke litt på den industrielle revolusjonen,” sa eg. Dei andre smilte og nikka med. Ein sa, “kanskje blir dette ein revolusjon?” Det har blitt forsøkt gong på gong å få lansert ein VR teknologi for massene. Kanskje går det bra denne gongen? Ein ting skal seiast er at teknologien er imponerande, og blir kontinuerlig forbetra. Ballen ligg no meir og meir hos utviklerane som ein utfordring til å kome opp med spel og programmer som tek denne teknologien i bruk på ein smart måte.

Teknologiene me fekk teste var Novint Falcon, Leap Motion og Oculus Rift. Sistnevnte var nok den mest imponerande av teknologiane og bestod av VR briller med forskjellig bilete på kvart auge, to kontrollere og hodetelefoner (dette var utviklerversjonen og sluttbrukerversjonen som kjem ut om eit år kjem til å sjå ein del meir sexy ut). Settingen i det virtuelle miljøet var ein italiensk vingård som me fekk rusle forsiktig rundt i. Eg seier rusle forsiktig fordi ein måtte passe seg litt for å ikkje bli sjøsjuk. Dragningen mot å leve seg heilt inn i opplevinga var så sterk at eg kjente eit sug om å ikkje hoppe frå ein balkong i den italienske vingården. Eg gjekk bort til peisen, plukka om ein kubbe som eg så stakk inn i peisen med den eine neven. Og eg følte neste at eg måtte passe meg for å ikkje skalle inn i vegen. Neste umerkeleg så kunne eg kjenne at beina mine var klar til å trå tilbake som for å ikkje krasje inn i veggen, denne kjensla måtte eg aktivt undertrykke. Det var særleg når eg gjekk i trappen (for å bevege seg så brukte ein spakene på håndkontrollerne) at beina mine sakna kjensla av å trakke bevisst på trinn. Eg kjente klart at kroppen min var i balanse-beredskap for å takle det å gå i trapp. Det gjekk bra. Eg blei ikkje sjøsjuk som nokon andre blei, berre veldig imponert over teknologien.

Så, er spørsmålet om ungane våre kjem til å bli så drevne i VR og tankestyring at me eldre ikkje vil makte å hengje med? Eller at VR blir så vanleg at folk vil bli sjøsjuke av å vere i røynda. Her er det viktig at me verken er tekno-optimister eller tekno-deterministar, men i staden er tekno-pragmatistar (leste nettopp ein fin utgreiing om nettopp dette). Å velje kva me vil bruke slik teknologi til vil vere opp til oss. Og viss me fortsetter å lære “kidsa koding” så vil teknologien forhåpentlegvis berre bli meir menneskeleg. (Ok, kall meg ein liten optimist likevel.)

Oculus Rift

Oculus Rift, her kunne ein sjå kva brukaren såg som var to litt forskjellige bilete på augene for å etablere ein dybdekjensle.

Tilbehør til Oculus Rift.

Tenkte litt på at eg håndhilste på ein androide.

Oculus Rift, her har VR teknologien blitt så bra at det var ein reel fare for at folk falt overrende eller skulle gjere noko anna overilt difor måtte nokon alltid stå å passe på.

Novint Falcon er ein type teknologi som spesialiserer seg på å gjengi ein taktil kjensle av å ta på ein overflate. Dette gjer den overraskande bra.

Her fekk me teste Leap Motion, som kan kallast ein kinect på steroider. Asus har bla. tenkt å shippe sine laptopar med denne teknologien, ergo slutt på fettete touch skjermer.

Some stuff I did, spring 2012

Creative Commons: Manoj Kengudelu (flikr.com)

Tip: Why don’t you put on some warm tunes before reading on? :)

The temperature’s risen (somewhat) and I’m standing up to my waist in summer, and of “what to do’s.” Part of me feels like I’ve been jogging through the semester with my eyes fixed only a week ahead of me.

Got things done. Summer came around, and now I’m looking up. Even though I’ve only been taking one course, it’s been a busy semester. So, here’s a personal recap of sorts on what stuff I’ve been up to this semester:

Academic day of critical thinking (loosely translated from Norwegian). Yeah, so my institute called the institute of Information and Media Science has a student council in which I and two others were tasked with holding this Academic day. Funny enough there’s a day where all students are to take a day where they step away from the curriculum and take a critical look at the state of things themselves (yep it’s that broad). Me and my two teammates Sindre and Line knew it would be a challenge to get enough people to show up, and our worries were justified. Nevertheless, I think we pulled of a good and critical day. An overview in Norwegian of what talks we offered, maybe you could google translate it. :) We even got some media coverage, which was fun:

• Studvest: Frafall på fagkritisk dag
• BSTV: Lite tverrfaglig samarbeid

Pils & Programmering (link). Not so much to say other than it’s been huffing and puffing steadily along all through semester, I’m proud of the fact that we’re a steady crowd coming to Kvarteret each Friday to hang out. Some drink beer, some program and some do both. Things to note of the semester that was:

• That we got some awesome press coverage we got in Samviten, and the press coverage we received from the local student radio in relation to our 20 weeks anniversary.
• The hacker talk on “penetration testing” which pulled a great crowd.
• All the laughs we had (ref. plz e-mail me teh codes).

Troughout the semester I managed to end up in:

• Sheffield
• Syndin, on a cabin trip.
• The Gathering 2012, at Vikingskipet. I’ve been meaning to upload stuff from here like forever.

Just like to mention some other things in passing:

• Helped pull of a very nice poetry evening at Kvarteret, under the banner of the Student theater Immaturus (pictures), in which I’ve been the vice leader (full disclosure). :)
• Other than performing poetry at Immaturus’s poetry evenings and Open Stage Evenings I performed some poetry at Prøverommet (1, 2) and Lille as the Prince of Poetry. So, I’m still alive and writing even though I don’t post as much these days.

Probably something I forgot. Anyhow. Summer’s upon me, and I have a bunch of stuff I’d like to do. Just need to start in one end. :)

Ide: Kva om SIB spelte SRIB?

Er tilbake på lesesalsplassen min etter å ha vore innom Studentradioen i Bergen, og hatt ein hyggeleg samtale med Frokostblanding om Pils & Programmering. Dykk skal snart kunne klikke innom måndagsshowet 7. Mai og høyre meg fable om programmering, pils og “the Ballmer constant” (også kallt det Ballmer peak).

CC-Attribution: Constantine Gerontis (flikr)

Så, til kjernen av dette innlegget:

• Kva om SIB spelte SRIB?

Kva om Studentsamskipnaden sine kantiner tok inn smektande toner og engasjerande diskusjonar i frå Studentradioen i Bergen på morgonkvisten, og uttover dagen? Det er ein del studentar det. Har det blitt prøvd før?

Kanskje ein kunne ha testa det som eit prøveprosjekt i nokre kantiner, og så lodde stemninga for det i etterkant. :)

Avspenningstimar hos SIB, o lykke! :)

Ettermiddag på lesesalen. I morgen skal eg ha ein framføring av ein facebook applikasjon, før eg så har ei veke på å få ferdigstilt ein rapport på 15s. Heldigvis har eg tre andre flinke folk med meg i dette arbeidet, og eg har (framleis) roen mykje takka være desse avspenningstimane til SIB. Onsdagar 15 – 16, gratis drop-in.

For ikkje så lengje siden intervjua studentradioen Marianne, forkjemparen for dette tilbodet. Intervjuet kan du høyre her. 

Slik. Du er no tipsa.

Gler meg til å bli flinkare på å stresse ned. Det er gjennom å vere nedstressa og tilfreds at ein faktisk får gjort noko.

Bonus-tips:

• Morgenbladet.no: Hvor var eg? 
• Youtube: The Happiness Advantage

Forslag til løsning – Rusavhengige og social gaming i Bergen

CC-BY: Tom Sundström (flikr.com)

Heisann! Dette blir berre ein kort skisse over ei radikal løysing (trur eg), for Bergen sitt rusproblem. Mykje inspirert av denne boka: Reality is Broken.

1. Små oppgåver omsatt i poeng. Rusavhengige bør bli tilbudt eit sett med oppgåver alá det å kunne stå å selje Megafon. Dette kan ekspanderast til å omfatte andre små oppgåver, som f.eks. generelt reinhold av byen, styre og stell av blomster, av gravsteinar. Her må ein berre vere kreativ i opprettelsen av oppgåver. Og før du blir altfor forferda av dette, så kan eg sei at det allereie finst eit liknande konsept for mikrofrivillighet i USA: www.sparked.com !
2. Poeng omsatt i metadon: Om punkt 1 vil få folk til å protestera så vil kanskje dette enda meir? Ingen blir rike av å tigge etter pengar. Om ein ser på bistand til land i Afrika over tid, så er det landa som ikkje har mottatt bistand som står sterkast no (meir info om dette). Poenget mitt er at rusavhengige bør få tilgang til metadon, men samstundes måtte jobbe for det. Alt anna er passifiserande, og øydeleggjande.

Me må omrigge systemet slik at rusavhengige kan jobbe meir for seg sjølv, men fremfor alt må me omrigge systemet slik at det ikkje går an å tene penger på rusavhengige. Faktumet er at det ligg ein stor kriminell gevinst i å aktivt holde nede desse menneska. Gjer me det slik at rusavhengige kan jobbe for seg sjølv, ved å utføre småoppgåver for kommunen og omsette det i lovleg metadon så håper eg at det kan vere ein krok på døra for langerane og samstundes ein styrking av kjensla av nytteverdi hos desse menneska. Desse menneska som er avhengige av å henge rundt kriminelle for å få dopet sitt.

Det er nok mange problem knytta til dette, og det er lytt å skyta ned unge idear som denne, men den nåverande situasjonen er uholdbar. Skal ein berre akseptere status quo, og lukke augo i håp om at “problemet” døyr ut? Eller skal ein tørre å ta grep, ta prøvande steg i ein retning mot ei anna tilværelse? Nokre feilsteg blir det nok på vegen, men berre det å vite at ting er på vei mot noko. At ting er i endring, slikt gjer håp.

Håper dette var ei tanke verdt å dele, for å nytta ted.com språket. ;) Ha ein fin dag.

Cheers,
Nils N. Haukås